De lyse vår-nettene har meldt sin ankomst og nordlys-sessongen er over for denne gang. Her deler jeg et minne fra vårt første møte.
———
Som gjestfrie nordboere møter vi alle våre besøkende med varme og entusiasme. Likevel er det en årlig gjest som er blitt ekstra kjær for mange av oss.
Den dansende Aurora.
Denne sesongen fikk jeg første gang hilse på henne en sen ettermiddag i oktober. Jeg hadde akkurat ferdigstilt dagens ærender da jeg ble var at sceneteppe på himmelhvelvingen var i ferd med å falle. I små glimt kunne jeg skimte den grønne drakten hennes mens hun gjorde sine siste forberedelser til kveldens show.
Jeg valgte meg tribuneplass i fjæresteinene nedenfor huset, og ankom i det dagen var i ferd med å blø ut i vest. Jeg hadde akkurat rigget kamera og stativ da første akt begynte. I rolige rytmer lot Aurora drakten sveve i lange mjuke bølger fra øst mot vest. Det mørkelilla bakteppet i horisonten skapte nydelige kontraster til den irrgrønne kjolen.
I nesten en hel time iakttok jeg hennes dempede dansetrinn, og konkluderte med at årets første forestilling ble av det avmålte slaget.
Idet jeg pakket kameraet i sekken og vendte nesen mot bilen, var det som om hun likevel ville vise meg noen av sin fartsfylte styrke.
Store lyskastere ble slått på og intensiteten i fargene økte betraktelig. Parallelt med at hun hentet fart i øst, øktes takten til det ugjenkjennelige, og jeg ble vitne til en forestilling jeg sjelden har opplevd maken til.
Mens hun speilet sine fartsfylte trinn i det blåsvarte scenegulvet i fjorden under, presenterte hun seg i sine mest fargerike kostymer.
Der hun tidligere denne kvelden nøyde seg med å bruke mindre deler av polarscenen, fylte hun nå hele himmelrommet.
Jeg følte meg liten og lykkelig der jeg sto og beundrer min iskalde flamme.
Selv om det må kalles et avstandsforhold, føler jeg at vi står hverandre nær.
Nå tar vi en pause i forholdet vårt, men jeg håper virkelig vi treffes igjen – etter en fin og varm sommer i nord;)